Nesten hver natt, rett før grålysningen, våkner jeg av at vi har sultne gjester i hagen. Vi har fire mål opparbeidet hage med blomster, gressplener, grønnsaker, frukttrær og hekker. Et eldorado for sultne dyr. Og at herligheten er inngjerdet er åpenbart ingen hindring.
Det gnafses og slafses, og det er tydelig at matfatet innenfor våre gjerder er langt mer fristende enn hva skogen har å tilby.
Iiiiiinsekter
Det første jeg lærte meg etter at vi kjøpte dette huset var å legge vekk all frykt for ville dyr, innsekter og kryp. Det er bare å bli venn med dem, for de forsvinner ikke.
En firfisle i stua? Pytt. Edderkopp i håret? Null stress. Mini-skorpion på soverommet? Vekk med den. En ghiro i peisen? (Skal forklare den senere) Skummelt, men overkommelig. Villsvin i hagen? Tja, der nærmer vi oss grensen.
Digre beist
La oss ta de største først, villsvinene. Det kreler av dem i skogen rundt mitt italienske slott. Og når skumringen faller på blir de modige og kommer til landsbyene for å lete etter mat. De formerer seg raskere enn kaniner (virker det som) og kommer gjerne i store flokker. De er egentlig ikke farlige, men er likevel gjenstand for bekymring hos hageeiere, såvel som myndigheter her i landet. De ødelegger avlinger, tar livet av kjæledyr (og faktisk også noen mennesker) og kan bringe med seg svinepest.
Villsvin-safari
En gang jeg og en venninne gikk tur fra Brunate til Piazzaga på en smal sti, traff vi rett på et villsvin da vi rundet en sving. Jeg vet ikke hvem som ble reddest, for noen måtte flytte seg for å komme videre. Og stien var som sagt veldig smal. Villsvinet virket perpleks og ante ikke hvordan han (hun?) skulle komme ut av situasjonen. Vi menneskene hadde antydning til panikk, og det endte med at vi klatret opp en skråning, holdt oss fast i noen trær og klarte å karre oss forbi uten å bli spist levende. Villsvinet klatret også opp i lia før den lusket videre. I ettertid har denne turen bare blitt hetende villsvin-safari. En veldig populær tur blant venner som besøker oss.
En litt mindre skremmende opplevelse var da vi var på vei hjem i bil og seks små villsvinbabyer okkuperte veien og nektet å flytte seg. Vi antok at babyenes mor (og resten av storfamilien) var rett ved, og gikk dermed ikke ut av bilen. Etter noen lange minutter ga babyene opp og forsvant ned i skogen.
En ghiro i peisen
Jeg nevnte ghiro innledningsvis. Et dyr vi ikke har i Norge, men som minner om en krysning av hamster og ekorn. Ganske søt, men også den kan lage litt krøll når den kommer inn i husene.
De første årene vi bodde her fant vi flere ghiroer i peisinnsatsen på kjøkkenet. De hadde rett og slett klatret ned pipa uten å komme seg opp igjen. Å få dem ut var en prøvelse.
Vi lokket med nøtter og la planker fra peisen gjennom hele rommet og ut vinduet i håp om å få dem ut. Det funket sånn passe.
Trøtt kvinne jager dyr
Og da er vi tilbake til rådyrene, geitene, muflonene og villsvinene som kommer seg inn i hagen hver natt. De spiser det de kommer over (vi har gitt opp å plante drueranker) og har tidenes festmåltid.
Min bedre halvdel sover som en stein, så min jobb er å skru på lys, lage mest mulig bråk og få dem over og under gjerdene og tilbake til skogen.
Neppe et sjarmerende syn i fem-tiden på morgenen – men sånn er altså landsbylivet her i Italia….
