At veiene opp til mitt italienske slott er bratte, smale og svingete har jeg snakket mye om.
En gang hadde jeg noen venninner på besøk, og de bestemte seg for å ta en tidlig joggetur i skogen rundt huset. Da jeg spurte hvor de hadde vært, sa de bare at de løp langs stien. – Stien? Hvor mener dere? Jeg klarte ikke med min beste evne å forstå hvor de hadde vært, før de viste meg GPS´en sin, og det viste seg at de hadde løpt langs bilveien vår. Som for de fleste nordmenn altså fremstår som en sti.
Så da skjønner du kanskje at bilveien ikke er som andre bilveier.
Her forleden da jeg skulle kjøre til byen, møtte jeg en motgående bil. Og siden det såvidt er plass til én bil på veien, og absolutt ikke to, så måtte en av oss rygge.
Regelen er sånn at den som er på vei opp må rygge tilbake, og det var meg. Men siden jeg hadde tatt speilene inn fordi det var så trangt, mistet jeg litt styringa, og havnet langt inn i naboens hekk, og med greiner over alt.
Man skulle jo tro at det ville være en enkel sak å komme seg ut av hekken med en firehjulstrekker, men det var det altså ikke.
Naboen er en handlingens mann, hentet en sag – og etter en halvtime var både jeg og bilen ute av hekken, som hadde fått en etterlengtet stuss.
Fryktelig pinlig, selvfølgelig. Men naboen var for høflig til å le, og jeg var for flau til å grine, så vi møtte hverandre i en felles enighet om at det var helt greit å skli litt utpå, sånn innimellom. Jeg var nok ikke den første…
