Etter at vi bestemte oss for å reise for å se til huset vårt i Italia har jeg fått skeptiske spørsmål. Er det trygt å reise til Lombardia, episenteret for koronautbruddet i Italia?
Vi kom ned til en helt annen koronabevissthet enn vi opplever i Norge.
Her om dagen besøkte vi vår faste strand. I motsetning til tidligere måtte vi nå booke plass på nettet, og registrere oss med e-postadresse og telefonnummer. Ved ankomst ble alle temperaturmålt, vask med håndsprit var obligatorisk og nytt smittesporingsskjema ble fylt ut.
Stranden var delt inn i soner, og vår familie ble tildelt eget avgrenset område med solsenger og spisebord. Trengte vi noe å spise eller drikke, trykket vi på en knapp og alt ble bragt til oss av en ansatt som holdt god avstand.
Senere på dagen tok vi en tur inn til Como by. I de aller fleste butikker ble feberen målt, enten manuelt eller ved hjelp av scanningmaskiner ved inngangen. Nye runder med håndsprit for hver dør vi gikk inn. For ikke å snakke om munnbind. Mascherina er obligatorisk over alt. Jeg ser ikke et menneske uten. Forretningsfolk i dress, håndverkere, slitne tiggere og freshe tenåringer. Alle beskytter seg selv – og de rundt. Uten unntak.
Denne enorme kollektive bevisstheten rundt hvor farlig koronaviruset er sitter dypt i alle, selv om smittetallene stuper og det er minimal risiko for å bli syk. Eller kanskje nettopp derfor. (Det var 0 nye smittede i provinsen Como med over 600 000 innbyggere mandag).
Hjemme i Norge leser jeg at pårørende på sykehus blir bedt om å ta av seg munnbind fordi de skremmer andre. Avstandsregelen er oppgitt av mange. Det er jo så lite smitte likevel, og det føles som som om vi er på vei tilbake til normalen. Kanskje vi burde lære av den italienske bevisstheten for å unngå en ny oppblomstring av viruset.
Så mitt svar er: Ja. Det er trygt å reise til Italia. Spørsmålet er heller om det er like trygt i Norge.
