Helt siden Como og Lombardia ble stengt ned 8. mars 2020 har jeg lurt på hvordan det har gått med mine gode venner og naboer i landsbyen vår.
Jeg har lengtet etter å komme ned for å høre historiene fra de som har vært midt i episenteret for koronautbruddet i Italia.
Vi bor i en liten landsby med en restaurant som heldigvis snart skal gjenåpne, et kapell, en gård med to fastboende og 30 feriehus, stort sett eid av eldre italienere som bor i nærheten. De er her hele august, og ellers kommer de opp på søndagene. Vi har det med andre ord veldig rolig her i ukedagene.
Kontrasten til helgen er dermed stor, og i dag tidlig merket jeg at noe var på gang. Den umiskjennelige lyden av en Haflinger-bil som nærmet seg. Denne merkelige østerrikske doningen fra krigen som etter sigende kan kjøre opp en loddrett fjellvegg, og som mange her oppe eier, av praktiske årsaker.
Deretter glade utrop fra venner som møter venner, hundeglam og enda flere biler. 
Tenåringene i huset smalt igjen sitt soveromsvindu, de synes på ingen måte høylytte italienere i flokk er sjarmerende så tidlig en søndag.
Men det gjør jeg! I kjent nabokjerring-stil stilte jeg meg bak skoddene i soveromsvinduet oppe i tårnet med orkesterutsikt til skuespillet nede i landsbyen.
Jeg var spent; Er de her alle sammen? Er alt bra med alle? Og der så jeg dem en etter en: Bruno og Paula, Franco og Elena, Alfredo og Inge. Og resten av de fine folka jeg har blitt så glad i opp gjennom årene vi har vært naboer.
Der hvor resten av familien min er noe reserverte og gjerne holder seg bak høye gjerder og lukkede porter, tar jeg motsatt tilnærming og går rett inn i festen. Jeg tok på meg en fin søndagskjole, rasket med meg et munnbind og trasket av gårde i retning menneskene.
Det har gått bra med alle. Tilsynelatende. Ingen er døde, men på tross av positiv innstilling og mange gjensynssmil så jeg noe nytt i øynene deres. En fortalte at han hadde mistet en bror til viruset. Han hadde dødd alene og blitt begravet uten at noen av hans nære fikk ta en verdig avskjed. En annen mistet en sønn i et snøskred i Alpene rett før koronaen slo til. Han og kona hadde knapt kjent på sorgen før kaoset satte inn. Total isolasjon i måneder og strenge smittevernrestriksjoner har vært tøft. Og det er på langt nær over. Avstand, håndsprit og munnbind er obligatorisk hvor enn man snur seg. De varme italienske kyssene på hvert kinn (høyre først) er historie.
Jeg gikk fra hus til hus og hilste på mine venner. Et sted ble Bialetti-kannen satt på kok, hos de neste kom grappa og hjemmelaget likør på bordet. Praten gikk løst, smilene var brede og solen skinte.Alt er som før. Men bare nesten.
